Mobbing, eldreomsorg, bollekinn og pør

Jeg er midt oppi en hel haug med forhåndsregler. I morgen skal jeg til mormor. Mora mi var så sær, jeg risikerte husarrest om jeg kalte henne for muttern. På trass kalte jeg mormor for muttmutt, med det resultat at jeg ble mobbet på barneskolen. Røde bollekinn hadde jeg også. Muttmutt og Muffins, men Muffins er død.  

Vi var busser, han og jeg. Du og jeg, Alfred! sa han og lo høyt. Jeg skjønte aldri hvorfor han lo, men skjønte det var noe bra. Han var så fin, snill og god mot alle. Jeg husker han gråt da Pelle døde, enda Pelle bare var en fjærløs undulat. Til gjengjeld var han ganske kort. Altså, han var lang, men ikke den skarpeste kniven. Han kunne ikke svømme, turte ikke kjøre bil, visste ikke foran og bak på en hammer, og stakk fingeren inni steder der man garantert får strøm både titt og ofte. Hans eneste interesse var sport, men han var som sagt snill.

Som om denne posten handler om Muffins. Å nei da. I morgen skal jeg til mormor. Den tyngste jobben er å overbevise om at glatte veier ikke er ensbetydende med den sikre død. I natt må mormor ta sovemedisin. Dessuten skal ting avklares. Det er for eksempel ikke Sylvia Brustad sin skyld at jeg ikke skal operere før i februar, vi skal ikke snakke om Bush og Carl Ivar, ikke om politikk og i alle fall ikke om religion. Jeg orker ikke å sitte i trettifem varmegrader med fjernsynsapparatet på veldig høy lydstyrke og høre mormor gråte fordi jeg ikke skjønner noen ting. Det kommer til å skje, send meg noen tanker. Vi kommer til å krangle om Bush, jeg må høre om tarmkonsistensen til Dennis, og hvis jeg ikke spiser sytten måltider i døgnet er jeg i streik.

I dag fortalte jeg at jeg var i begravelse, og hun fortalte at nevøen til kusinen til onkelen til kollegaen til frisøren til naboen også var død. Det var så trist, for som hun sa og så de pene menneskene! Likevel, jeg sitter her og gleder meg. Mormor har et stort hjerte for dyr, barn og nordmenn. Særlig de pene. Hvis det kommer en mørkhudet og banker på døren, sitter hun skrekkslagen i den røde velurstolen og rister så tennene klaprer. Hun er oppriktig redd, stakkar. Når han går igjen, sier hun fysj! påfulgt av strofer jeg skal spare dere for. Tennene klaprer når hun spiser karamell også.

Jeg tror det har en sammenheng med at hun ikke har vært nord for Lillehammer og ikke sør for Oslo. Ja, ikke det med karamellene selvfølgelig, men redselen for mørkhudede, og Sylvia Brustad for så vidt. Gratulerer med dagen, mormor! I morgen kommer jeg og spiser meg god og fet!

  

Oppskrift på karameller som ikke fester seg i tennene

1 dl lys sirup
2 dl sukker
3 dl fløte

Bland det hele i en kjele. Klok opp og la det boble en time. Eller litt mer. Kanskje litt mindre. Vet du hvordan man tester om karamellene er ferdige? Jo, man drypper noen dråper karamell i kaldt vann. Sjekk dråpene! Hvis det etter testing er karamellmasse igjen, heller du den i en smurt form. Bli kald! Skjær opp! God jul! Ps; denne posten er en hyllest til mormor!