Tenk, sjefen min kom i dag. Ikke Knut Storberget altså, men min nærmeste overordnede. Kjørte tolv mil for noen underskrifter. Jeg fikk blomst. Det er som om magen krøller seg sammen, jeg er så flau at jeg nesten må grine. Og dette som skulle være en feelgoodblogg.
Bortsett fra dette besøket har det ikke skjedd noen ting. Jeg skulle ønske noe kunne skje. At noen for eksempel kom med seg selv og litt snop. Noen som kunne tenke seg å sitte i sofaen sammen med meg og se gode filmer og skravle til langt på natt. Det ville vært fint.
“Noen som kunne tenke seg å sitte i sofaen sammen med meg og se gode filmer og skravle til langt på natt. Det ville vært fint.”
Ja.
Vi kan se på NRK sammen, drikke vin og spise sjokolade? Kan vi, kan vi? Det hadde vært så vidunderlig.