Pikkolo søker kognitiv terapi
28. september 07 av Mona
Jubileum. Det har i grunnen vært en fin dag. Stod opp kvart på fem, tok et bad og var spent på hva dagen ville bringe. Aller først knøt jeg slipset mitt. I går skulle jeg hive i meg litt mat på vei hjem, og når man hiver mat, så går det som det går. Hvor var jeg? Jo, jeg måtte vaske slipset mitt, og derfor måtte jeg knyte det. Nommin, har’u knyti båtmannsknopp du’a? sa mannen i resepsjonen. Jeg syntes han var litt frekk. Sa han kunne knyte den for meg istedenfor å stå der og være tøff. Four-in-hand? Enkel Windsor? Dobbel? Prins Albert? Kryssknute eller Saint Andrew? Slitsom type, tenker du sikkert. Flotte, lange gentlemannen.
Leppestiften. Den skulle jo være Burmarød i dag. Jeg hadde knallrøde lepper en stund, men det er en kjensgjerning at jeg ikke skal se bra ut på jobb. Derfor gned jeg det av før jeg gikk ned på avdelingen, og så lagde jeg meg et kastemerke av rød sprittusj. Du lurer kanskje på hva jeg jobber med, som må gå med slips og se stusselig ut. Jeg vil si jeg er en slags pikkolo.
Nå er denne bloggen én uke gammel, og jeg er fra meg av begeistring. Jeg har hatt fire hundre besøkende uten å ha ytret ett fornuftig ord. Tanken var å ikke tenke den første uken, bare lære, lese og bli kjent. Men nå som uken er gått, kan jeg ikke helt skjønne hvordan jeg skal kunne greie å snu trenden. Det er akkurat som om jeg ikke har noen meninger. Jeg tror ikke jeg har det faktisk. Nå ble jeg helt matt, jeg.
Når du ikke besøker oss må vi besøke deg. :setter meg i godstolen og venter på mer:
Så hyggelig at du kom!!
Neste gang du stikker innom, er bloggen fylt opp av samfunnsspørsmål. Det blir ganske mye om Midtøsten, og litt om hvorvidt hundeeiere som lar hunden gå løs burde få adoptere barn. Sånne ting.
Dette kommer til å bli den glupeste bloggen, og du burde glede deg! Nå kommer jeg på besøk.
Korleis gjekk det med kastemerket?
Det gikk fint. Jeg var koordinator i går. En koordinator er en slags småsjef som styrer avdelingen, morgenmøter, postmøter og andre veldig viktige ting. Midt under overlapping, idet jeg satte meg i den gode stolen som koordinatoren får lov til å sitte i, var det en som pekte på meg og sa “tusj”. Jeg nikket, smilte og sa “Burma, vet du!”. Han så imponert ut og nikket han også. Jeg tok bilde av kastemerket mitt, jeg.