I Kina spiser pandaene bambus

Bamboosa, liksom.

Jeg hadde så lyst til å finne et tøft navn til denne bloggen, og et navn som passer til meg. Det jeg stort sett gjør, er å snakke bambus. Å snakke bambus er et av de dummeste uttrykkene jeg hører. Jeg husker jeg satt og himlet med øynene over en kollega som snakket bambus hver eneste dag. Det er dumt å himle med øynene når noen snakker, og enda dummere å kalle opp bloggen sin etter noe man har himlet for.

Det begynte med at jeg skulle finne et annet ord for å snakke tøv, skit i nattmøssan, sludder, pølsevev og bambus. Det var da jeg fant den skjønneste lille pandabjørn. Med munnen full av bambus. Og der stopper det. Ikke har jeg vært i Kina, ikke er jeg spesielt glad i kinamat. Pandaen er ikke særlig glad i selskap, og unngår kontakt med sine venner. Bortsett fra i parringstiden. Pandaen og jeg har ingen ting felles. Men SE! Nå snakker jeg bambus igjen.

Blogging. Hvis noen kan finne et fint navn til denne bloggen, lover jeg å svare med et par oppsiktsvekkende innlegg. (tørr latter)

Jeg elsker høsten. Rødt og gult og grønt og lykke. Skulle gjerne hatt høst hele året. Regnet, den friske luften, mørten og puta. Jeg tror jammen meg jeg har en sentimental dag. I alle fall når jeg ikke tenker på pandaer, friterte bananer og altfor lange flyreiser. I skrivende stund har jeg en tolvåring på kjøkkenet som lager vannbakkels til meg. Jeg er en heldiggris.