Nøtter

If there are two or more ways to do something, and one of those ways can result in a catastrophe, someone will do it. En føljetong.

Jeg har nevnt det før, jeg nevner det igjen. I høst fikk jeg en pus, og det er den fineste lille pusen. Det er så mange som sier at p-piller ikke er bra. Må ikke gå på de for lenge, de får kreft. Slike ting. Jeg ringte dyrlegen en dag, sa jeg trodde hun var gravid. Tjukk og tung vet du. Drektig heter det, sa sure dama. I alle fall, sterilisering ble bestemt.

I dag skulle jeg derfor levere Sushi hos dyrlegen, hadde time klokken åtte. Orket ikke gjøre det selv, så jeg fikk andre til å gjøre jobben. Veldig glad for det nå. Sushi ble levert som avtalt, fikk narkose og ble barbert på magen. Dyrlegen ringte, jeg trodde jeg skulle ramle av stolen. Jeg har tenkt og tenkt, det er ingen måte å si dette på for å gjøre det mindre pinlig. Min lille Sushi er en hannkatt.

Jeg har altså levert det stakkars dyret hos dyrlegen for å få narkose og bli sendt hjem igjen. Nå ligger hun i sofaen, full som en alke. Hun beveger seg som en nyfødt kalv og er barbert på magen. Sa jeg hun? Sushi. Fem kilo tung, syv måneder gammel, nybarbert og ganske oppgitt vil jeg tro.

Murphys lov § 1

If there are two or more ways to do something, and one of those ways can result in a catastrophe, someone will do it.

Det er her jeg kommer inn i bildet. Alt som kan gå galt, gjør det.

Jeg stod opp klokken fem som vanlig. Gikk på badet og skar meg på høvelen. Fikk blod på skjorten og slipset, og sprakk tidsbudsjettet med fem minutter. Sur som en potte gikk jeg tilbake på soverommet og hentet puten. Sove i bilen, tenkte jeg.

Møtte mine pendlervenner, noen som vil kjøre? Ingen ville kjøre. De prøvde å finne ut av det mens jeg stod med koldbrann og fylte spylervæske. For å unngå sjåførdiskusjonen, sa jeg at jeg kunne kjøre selv. Da skulle de kjøre begge to. JEG KJØRER SELV!!

Jeg kjørte i cirka to hundre meter og skulle inn på en vei. Det var da jeg kræsjet. I over en halvtime skrev vi skademelding, tegnet og forklarte. Koldbrann og gikt. Plasserte meg selv i baksetet på leiebilen, tok puten med meg. Den var våt av snø, og jeg var ikke lenger trøtt.

Nå sitter jeg på jobb. Jeg skal gå og kjøpe sjokolade.

Gårdspus

Jeg passer på å katteblogge nå som folk er opptatt med Surferosa, påskepynting og denslags tøv. Dere holder sikkert på med tøv alle sammen. Jeg også! Deilige, deilige ferie! God påske!

Bamboosa - livsstilsbloggen - haha!

På lørdag satt jeg på en benk i vårsola og så på Hønefossen. Det var sol og det var varmt. Det var vår på lørdag. Den fineste påskedagen, med krokus og tynnkledde mennesker. Men så kom vårjevndøgn, og natt og dag er like lang. Men hva hjelper vel det når krokusen er borte og benken i Hønefoss helt nedsnødd. Det er nedsnødd i Drammen også. Hele meg er temmelig nedsnødd.

Sjekk den store bolla!

Utfordret i meme igjen, det passer fint nå.

I går tenkte jeg at det meste var litt dritt. Fikk en fin tekstmelding som sa noe om å nyte fridagene, og så tenkte jeg litt på akkurat det. Derfor forlot jeg huset i dag og reiste til Sandvika Storsenter. Ikke det at jeg kan fordra sentere, men jeg skulle kjøpe meg noe fint hadde jeg tenkt. Der var det håpløst å parkere, ble vinket rundt av unge, gule menn. Til slutt hadde de vinket meg rundt i hele parkeringskjelleren, og et eller annet sted underveis må det ha skjedd en misforståelse. Før jeg visste ordet av det var jeg vinket ut. De siste vinkerne må ha trodd jeg var ferdighandlet, og skulle vinke meg hjem. I alle fall, ut med meg. Parkerte på brua over elven, droppet hele senteret. Kjøpte meg ei sjokoladebolle, is i beger og en latte.

Halvfabrikata

I går var jeg i Drammens Teater, for jeg fikk teaterbillett i julegave. Uffda, tenkte jeg da jeg fikk billetten. Åge Sten Nilsen og The Show Must Go On. Men så, vet du! Åge Sten Nilsen er flink til å synge, og det var veldig fint å være i Drammens Teater i går. Du burde faktisk få det med deg.

Jeg har ikke noe å blogge om. Det er bare så ålreit alt sammen. Januar er bak, mai er foran. Jeg jobber ikke turnus i år, og det har gått opp for meg hva som er aller best med ikke å jobbe i hytt og vær.

Fredag! 

Avkledd

Har så innmari lyst til å blogge. Det har jeg hatt lyst til lenge, men så er det blitt så vanskelig. Jeg savner det. Husker nesten ikke hvordan.

Nå har jeg fundert en stund, og tenkt at det er veldig lite å finne om korsbånd på i-n-t-e-r-n-e-t-t-e-t! Googlet korsbånd i to måneder, og fikk ikke engang vite om det skulle gjøre vondt. Det var en og annen lege som skrev om rekonstruksjon og kostnader, men ikke en eneste erfaring fra offeret. Denne posten er til for de stakkars krokene i det ganske land som nå sitter hjemme og leter.

Me So Happy Cow

Det er som om det er høst i bloggverdenen. Min fetter pleier å si at han er så glad i høsten, for da dør alt. Sover alle? Jeg har sovet en uke, nesten helt siden forrige fredag.

Fort gjort

Hei igjen! I flere måneder må jeg pendle til Oslo. Man blir så sliten av å pendle, orker ikke å skrive noen ting. Hodet mitt er papp og bena har ingen blodsirkulasjon. 

Jeg har en fin og ny maskin på fanget. Jeg kommer til det med bena. I går kjøpte jeg en bærbar pc. Det var en surrete mann som leverte meg maskinen, han hadde veldig stor tyggegummi og luktet støv. Jeg fikk en eske med maskin, la den i bilen, reiste hjem, åpnet esken, mistet haken og pakket ut en mye finere maskin enn den jeg hadde kjøpt. Den er veldig stor og veier det samme som en oppvaskmaskin. Jeg lot tiden stå litt stille slik at butikken stengte. Og så pakket jeg ut resten. Installerte litt mye, satte mitt preg på den.

Nå har jeg sendt en e-post, fortalt om det inntrufne, og sagt meg villig til å være hjemme på mandag mellom sytten og tjueto om de vil komme og bytte. Jeg er den lureste på to ben. Bena. De blir jo helt døde av å ha denne kolossen på fanget. Dette er litt som å få et gavekort på tre tusen kroner fra McDonalds. Man må på en måte kjenne litt etter om man virkelig er så glad som en skulle tro.

Nå har det gått sport i å sette mest mulig preg på maskinen. Når vi snakker sport. Jeg pleier å legge ved bilder, men bilder har jeg ikke på denne maskinen enda. Men så ryddet jeg nettopp i en skuff, og da fant jeg noen gamle bilder fra den gang jeg fikk andrepremie i en slags sportsgren.

  

Det har vært en ganske fin jul. Jeg har lånt den danske serien Matador. Det var så lange, fine episoder. Sytti minutter lange kanskje. Tjuefire episoder Matador og én jul. Mer er det ikke å si i dag, og jeg kunne nok ha spart meg det hele. Men to fine bilder fra glansåret 2005 fikk du i alle fall. Og jeg ønsker deg et godt nytt år. Det blir nok bedre enn det forrige skal du se.

Bamboosa minner for mye om en dagbok. Det plager meg at andre skriver bøker, filosoferer over livet, drøfter og konkluderer. Jeg har litt å lære. Jeg har blogget i tre måneder, så fort tiden går. Nå har jeg filosofert over hvor fort tiden går. Det kommer seg.

En skinnmager bergenser, Baktusbror!

Nettopp nå var jeg i butikken for å kjøpe bursdagsgaver til ungene, og så ble jeg så fryktelig nedtrykt. Her har jeg gått rundt og håpet at julestemningen skulle komme over meg, og så har julen allerede vært. Men hvor var liksom jeg?

Jul

Og så var det dansken, svensken og nordmannen

Jeg sa så kjekt at jeg skulle gi dere Bislett 24-timer i bilder. Kjekk som jeg er, skal dere få det. Jeg tror ikke leveren tåler så godt å bli løpt med i tjuefire timer, man blir jo så gul. Tri smi kinisiri.

Foto: Anders Tøsse

Energikaker som ikke holder posten ut

Utfordret!

1. Kva les du akkurat no?
2. Kva farge har du på tannbørsten din?
3. Ta eit bilete ut av stovevindauga ditt.
4. Ser du botnen på skittentøyskorga di?
5. Ta eit bilete av noko du nyleg har kjøpt deg.
6. Korleis ser senga din ut akkurat nuh?
7. Korleis ser det ut inne i kjøleskapet ditt?
8. Ta eit bilete av kjæledyret/babyen din.
9. Ta bilete av noko du misliker med der du bor.
10. Ta bilete av noko du liker spesielt godt der du bor.

Utfordring med vending

Og så utfordrar eg Mona til å vise fram noko ho eventuelt har laga som har fått folk til å grine. Sidan ho openbert berre blåggar når ho vert utfordra for tida.

Avil syr kostymer til ungene, hun. I det siste har det vært mye fokus på å være liten. Gjett hvem som sydde kaninkostyme til meg? Mormor. Den var selvfølgelig av vadmel og klødde. Til gjengjeld var det det fineste kostymet, jeg hadde brukt det den dag i dag om det hadde passet.

Jeg skulle ønske jeg kunne sy kostymer til ungene. Jeg har laget en veldig tykk baby. Han veide syv kilo da han var seks uker, og seksten kilo da han var et halvt år. Helsesøster og lege rev seg i håret, og Allers prøvde å huke tak i han. Nå er han skolegutt og skal være troll på juleavslutning. Å, som jeg skulle ønske jeg kunne sy. Jeg rev hull i en brun cordfløylesbukse. Etterpå angret jeg, for den var jo ny. Og så fant jeg frem en genser jeg har stikket. Den er fremdeles ubrukt, ble strikket til førstemann. Den klør visst, er stygg visst, men duger som trollgenser visst. Jeg skulle fortelle om genseren nå, om tårene og alt, men så:

Groruddalens lille Mons

Utfordret! 

Hvordan var jeg som barn? Med ett føles det lenge siden, men jeg husker jeg hadde en rød sykkel. En slik Apache vet du. Jeg syklet rundt i Linderudveien og svarte gladelig på spørsmål om den var ekte. Den hadde klyper med pappbiter på dekkene slik at det sa brrrt! da jeg tråkket. Sushi har forresten lært å si prrt. Jeg sier prrt når jeg roper. Og så kommer hun og sier prrt. 

Jeg husker ikke så mye fra da dette bildet ble tatt i 1976, men jeg husker mormor skulle passe på meg en helg et par år senere. Vi stod på skøyter, og jeg ble så sliten at jeg ikke orket å gå hjem. Mormor måtte bære meg, jeg gikk ikke en centimeter. Jeg sutret og skrek, lå og rullet på isen. Mormor sa dette kommer du til å angre på når du blir stor. Og slik gikk det. Når mormor så hadde båret meg hjem og slengt seg i en stol, var jeg i skøytemodus igjen. Jeg fløy gjennom rommet og ropte av full hals; SE HER DANSER BESTEFAR! SE FOR EN STIL HAN HAR!! Du kan tro jeg fikk et blikk jeg sent vil glemme.

Mormor var ikke noe kattemenneske. Mormor hadde hund. Jeg elsket Dolly og gråt da hun døde. En av mine sterkeste minner er fra en kommentar om Dolly. Det var en som sa man ikke kunne se hva som var foran og hva som var bak, at hun lignet en blanding mellom puddel og abbor. Alle hundene til mormor og morfar var fete, de var jo så glad i smør. Det passet bra, for de hadde ikke tenner. 

Jeg fikk hund på tiårsdagen. Og en globus av pappa. Jeg savnet pappa i barndommen, han var aldri der. Noen ganger drømte jeg at han kom ridende på en hvit hest og reddet meg. Mamma lå igjen i et glassbur. Snøhvit og de syv dvergene gikk til hodet på meg, det skjønner jeg nå. Nå lå jo ikke mamma i et glassbur, og kunne derfor gi meg det jeg pekte på. I et uomtenksomt øyeblikk må jeg ha pekt på en kettcar. Jeg kjørte kettcar, hadde bolleklipp og brukte caps. Det er ikke forunderlig at slekt og venner omtalte meg som Mons. Siden ble det Plumbo. Hvis man spiser Plumbo, havner på sykehus. Hunden på tiårsdagen altså, jeg har så lett for å snakke meg bort. Hun het Zita. Pappa skrev i dagboken min.

Er du lat og glad i mat
og sitter kun i ro
Eller er du lett og lita
så gå en tur med Zita
så hun får gått på do

Sommeren 1984 skulle jeg besøke mormor og morfar. Jeg tok toget og hadde Zita med meg. Zita var nok litt ugrei i magen, for hun gjorde fra seg på hver kvadratmeter av Østbanen. Det het Østbanen den gangen, og det var ikke pent å gjøre fra seg der. Jeg fikk servietter i kiosken og krabbet rundt og tørket.

Barndommens hverdag bestod av uteleker, da helst med fyrstikker. Jeg hadde lagt meg da jeg hørte min mor og hennes samboer stå forskrekket ved kjøkkenvinduet. Det brant i Runes trehytte. Jeg listet meg opp, men mamma hysjet meg i seng, dette var jeg for liten til å se. For liten til å se, stor nok til å tenne på. Hver dag, presis klokken seks, stakk Runes mor hodet sitt ut gjennom vinduet og ropte som om hun hadde innebygget ropert; BARNE-TV! Da var kvelden over, alle skulle inn. Det var fine tider. Sportsrevyen, Fjernsynsteateret, Dynastiet, alt til faste dager. Mamma spilte LP-plater med Cliff Richard, eller Cliffern som hun kaller han. De er dus, mamma og Cliff.

Jeg gikk i barnehage en periode, men jeg var litt aktiv. Aktiv og veldig glad i furutrær. Det første furutreet brannvesenet hentet meg ned fra, ble felt. Etter å ha klatret opp i det andre furutreet ble jeg flyttet til en flatere barnehage. Det var så langt til den flate barnehagen at jeg måtte sykle. Noen hadde satt på frontlyset, slik at dynamoen surret og gikk. Jeg skjønte ikke hva denne durelyden var, gråt veldig mange tårer og bar sykkelen hele den lange veien hjem. Det er rart med disse bruddstykkene. Jeg husker så lite, men buksene jeg måtte gå i føles som om jeg måtte bruke helt til i går. Mormor sydde alle klærne mine. Det var liksom ikke ull nok i kjøpeklær. Eller vømmøl som mormor sa. Jeg gikk i vadmelsbukser fra august til mai.

Hver kveld måtte jeg be fadervår. Jeg kunne ikke fordra det, og ble alltid sulten av å tenke på brødet. Det er kanskje nok fra min barndom? Jeg må få meg en maksgrense, det tyter helt over for meg. Nå er det på tide at Goodwill tyter litt.

Mon tro hva som skjuler seg bak luke 21

Næmmen, har du sett? Sjokolade!

Herre Jemini så udødelig

Bamboosa er to måneder gammel. Det har vært en fin tid. Utfordret igjen. Du er pokka nødt til å skryte av kor forbaska husmoderleg og moderleg du er. Jeg har lovet at jeg skal svare på alle utfordringer. Epletreet er satt ut, det skal være fuglematetre. Mormor har det fint, jeg har mus i nøkkelskapet, Sushi er ikke så flink med mus og nå glemte jeg nesten utfordringen. Jeg hopper rett på.

Mobbing, eldreomsorg, bollekinn og pør

Jeg er midt oppi en hel haug med forhåndsregler. I morgen skal jeg til mormor. Mora mi var så sær, jeg risikerte husarrest om jeg kalte henne for muttern. På trass kalte jeg mormor for muttmutt, med det resultat at jeg ble mobbet på barneskolen. Røde bollekinn hadde jeg også. Muttmutt og Muffins, men Muffins er død.  

Vi var busser, han og jeg. Du og jeg, Alfred! sa han og lo høyt. Jeg skjønte aldri hvorfor han lo, men skjønte det var noe bra. Han var så fin, snill og god mot alle. Jeg husker han gråt da Pelle døde, enda Pelle bare var en fjærløs undulat. Til gjengjeld var han ganske kort. Altså, han var lang, men ikke den skarpeste kniven. Han kunne ikke svømme, turte ikke kjøre bil, visste ikke foran og bak på en hammer, og stakk fingeren inni steder der man garantert får strøm både titt og ofte. Hans eneste interesse var sport, men han var som sagt snill.

Som om denne posten handler om Muffins. Å nei da. I morgen skal jeg til mormor. Den tyngste jobben er å overbevise om at glatte veier ikke er ensbetydende med den sikre død. I natt må mormor ta sovemedisin. Dessuten skal ting avklares. Det er for eksempel ikke Sylvia Brustad sin skyld at jeg ikke skal operere før i februar, vi skal ikke snakke om Bush og Carl Ivar, ikke om politikk og i alle fall ikke om religion. Jeg orker ikke å sitte i trettifem varmegrader med fjernsynsapparatet på veldig høy lydstyrke og høre mormor gråte fordi jeg ikke skjønner noen ting. Det kommer til å skje, send meg noen tanker. Vi kommer til å krangle om Bush, jeg må høre om tarmkonsistensen til Dennis, og hvis jeg ikke spiser sytten måltider i døgnet er jeg i streik.

I dag fortalte jeg at jeg var i begravelse, og hun fortalte at nevøen til kusinen til onkelen til kollegaen til frisøren til naboen også var død. Det var så trist, for som hun sa og så de pene menneskene! Likevel, jeg sitter her og gleder meg. Mormor har et stort hjerte for dyr, barn og nordmenn. Særlig de pene. Hvis det kommer en mørkhudet og banker på døren, sitter hun skrekkslagen i den røde velurstolen og rister så tennene klaprer. Hun er oppriktig redd, stakkar. Når han går igjen, sier hun fysj! påfulgt av strofer jeg skal spare dere for. Tennene klaprer når hun spiser karamell også.

Jeg tror det har en sammenheng med at hun ikke har vært nord for Lillehammer og ikke sør for Oslo. Ja, ikke det med karamellene selvfølgelig, men redselen for mørkhudede, og Sylvia Brustad for så vidt. Gratulerer med dagen, mormor! I morgen kommer jeg og spiser meg god og fet!

  

Oppskrift på karameller som ikke fester seg i tennene

1 dl lys sirup
2 dl sukker
3 dl fløte

Bland det hele i en kjele. Klok opp og la det boble en time. Eller litt mer. Kanskje litt mindre. Vet du hvordan man tester om karamellene er ferdige? Jo, man drypper noen dråper karamell i kaldt vann. Sjekk dråpene! Hvis det etter testing er karamellmasse igjen, heller du den i en smurt form. Bli kald! Skjær opp! God jul! Ps; denne posten er en hyllest til mormor!

Menneskeverd (utgår)

Har dere sluttet å lese nå? I så fall blogger jeg litt igjen.

Jeg husker ikke hva jeg skulle skrive, det kom en katt og ville ha and. I alle fall, jeg var i Asker nå nettopp. Jeg blir lykkelig av tapas. Skulle møte et par venninner og var ute i god tid som vanlig. To timer før avtalt parkerte jeg, for jeg skulle ta bilder. Dette hadde jeg planlagt, julebelysningen i Asker er så fin. Jeg skulle lage en veldig fin bloggpost, en som gjorde at de som ikke gledet seg til jul skulle glede seg til jul. Så hadde jeg ikke batteri. Lukk øynene og se det for deg, du.

Bamboosa tyr til lavmål

Jo lenger man har blogget, jo mer må man prestere. Jo mer man må prestere, jo vanskeligere blir det å skrive noe. Jo vanskeligere det blir å skrive noe, jo lenger tid tar det. Jo lenger tid det tar, jo færre poster blir det. Jo oftere man skriver jo, jo dummere ser det ut. Og med dette er posten åpnet.

Kommersielt svineri

Etter å ha blitt skremt på flat mark med en blå hjernebolle av Avil, kompenserer hun med å utfordre meg i et meme. Jeg sjekket ordlisten, tenkte det nok het flatmark. Flatmark er en primitiv mark av rekken Platyhelminthes uten kroppshule og endetarmsåpning. Hvordan i all verden får den gått på do?

Fremdeles litt i tvil, sjekket flat mark også. Vokser du opp på flat mark, vet du lite om fjell. Vi snakker gullkorn. Mårn dø!

En fin dag på Torshov

Var du her for litt siden? Føles det som om denne posten var lenger da? I så fall har du rett, for til glede for de som kommer etter deg har jeg halvert den.

Sevjen stiger

Jeg kjøpte en julenissefigur i går. Allerede nå er jeg litt juleypp, men det er så pinlig at julestoffet i denne posten allerede er passé.

Var en tur på jobb i dag. Det er så fint å se at folk har lagt merke til at jeg har vært borte. Og så studerer jeg ansiktene for å finne ut om de er glade for å se meg. Det var en mann i ekspedisjonen som smilte, sa hyggelige ting og fikk meg til å rødme. Jeg har vært hjemme for lenge. Nei, dette ble enda pinligere enn juleyppen. Det er rart å sitte og skrive i en bloggpost uten å ha så mye som en tråd å forholde seg til.

Når vi snakker om tråder; hva er det som er så galt med nylonstrømper? Jeg er helt avhengig av nylonstrømper, hva skal jeg ellers ha på meg? Nå er det ut, nå. En venninne sa til meg; så fine ben du har, bestemor! Er det ikke artig hvordan eldre mennesker uttaler nylonstrømper? Naailenstrømper. Nailån. Kommer jeg til å kjøpe golfjakke når jeg blir gammel? Kommer jeg til å si golfjakke? Eller jumper?

Jeg har mora mi på msn. Dette kan være den pinlige posten. Jeg har mora mi på msn og hun lurer på om jeg kan bli med og gå på Karl Johan. Tenk, nå snør det snart. Og så henges det opp svære juleklokker i hele byen. Jeg husker en kveld for noen år siden. Hadde møtt noen venninner i Oslo, vi hadde spist og vært lykkelige sammen. Det var like oppunder jul og klokkene hang. Jeg var så sentimentalt lykkelig at jeg ga bort en formue til en tigger. Han begynte å grine. Jeg tok meg sammen og dro hjem. Fremdeles angrer jeg litt og tenker på hva jeg kunne ha kjøpt for de pengene, så hjertegod er jeg.

Kanskje ikke helt passé likevel.

Jeg husker jammen ikke om det var jumpere, mora mi eller strømper jeg skulle skrive om nå, men jeg brenner veldig for nylonstrømper. Dette er ikke en kattepost, men det er veldig mange hull i strømpene mine. Har du sett noe så nydelig?

Så store føtter du har lillebror

Det er mange som leser blogger for å snoke litt i andres hverdag, og dette er en tråd som i detalj forteller om min 1. november 2007. Som en liten gave til snokeren. En usedvanlig lite innholdsrik dag forøvrig.

Sammen i tykt og tynt

Det var på nære nippet at det ikke ble noen post i dag. Men så, vet dere.

Jeg satt på kjøkkengulvet og klødde meg i hodet. Det handler om hunden og katten. Bestemor hadde en labrador og en stripekatt. De sov sammen om natten og spiste av samme skål. Det var slik det skulle bli her. Og det er derfor jeg klødde meg i hodet.

Å tusen takk nå ble jeg glad

Man får jo så mye rart.

Jeg har en gammel bestemor, hun er så gammel at alt garnet hun har er pill råttent. Det lå på låven i tyve år, før hun bestemte seg for å strikke det opp. Det ble tusen raggsokker, kanskje to tusen raggsokker. Tre tusen raggsokker så råtne at man ikke kan tre dem på foten. Helst ikke brette dem heller. God jul hilsen b.mor 1997. God jul hilsen b.mor 1998. God jul hilsen b.mor 1999. Og så videre.

Adams epler

Jeg har en dille. Glovarm panne, meierismør. Stek tomatskiver til de blir brune på den ene siden. Snu. Strø på hakket hvitløk og parmesanterninger. Stek til tomatene er brune på den andre siden også. Salt og pepper. Ferdig. I går utvidet jeg dillen. Pestoravioli med meierismør og strimlet parmaskinke. Pinjekjerner frest i meierismør. Parmesantomatene på toppen. Som en venn sa i går; du tenker alltid på mat, du! Jammen gjør jeg det!

Og lykken er

Hermegåsa har også kamera

Jeg vil også ha byen min på bloggen. Og jeg skal ikke gjøre som Goodwill, snakke om fargen på himmelen for eksempel. Vi har lært nå at bildet vil komme til å forandre seg.  Og noen ganger, for alt jeg vet, kan det hende kameraet ikke er oppe og går i det hele tatt.

Ein meiningslaus månad med bambus

Jeg er veldig glad for at dere kunne komme! :-)